Livstegn!

Jadda! I'm back!

Tilbake med nye ideer, mer mat, flere bilder (av alt mulig rart) og noen av de sære tingene jeg får for meg iblant.

Siden sist har det vært hyttetur, bursdagsfeiring (Endelig 20! Tjo-hei!), mye skigåing, påske, sol og mye moro!
Til bursdagen min fikk jeg besøk av Morten på Lillehammer, og det ble feiring sammen med Eva og Kari Anne.
Av Morten fikk jeg en helt egen bowlingball! Tilpasset barnehendene mine! For de som ikke vet det så har jeg små hender. De er så små at jeg klarer ikke å sjenke brus fra en halvannen liters flaske uten å bruke begge hendene eller holde rundt det smaleste på flaska. De er så små og fingrene er så korte, at en fremtid som pianospiller er helt utelukket. Her om dagen fikk en gutt på seks år bruke ballen min på Røros og den passet perfekt til hånden hans! Den var kanskje litt tung, men vi hadde like store hender!
Så, han som skulle bore hull til fingrene mine sto bare og lo.

Påsken ble en av de beste noensinne! Skigåing, litt sol, brente pølser på bål, kvikk lunsj, påsketurister, god drikke i lystig lag, påskeegg, isfiske, litt på Røros og litt i Aunegrenda, og hver dag sammen med den fantastiske kjæresten min!

Selv om hver dag i påsken i år var en fest, tenkte jeg innimellom på hvordan det ville vært om alle hadde vært her. For ti år siden var påsken et fantastisk høydepunkt. Hyttene nede i veien var stappfulle av tanter og søskenbarn, fra forskjellige steder i landet. Vi hadde påskeverksted med maling av egg, vi lagde kyllinger av garn, vi malte prikker og striper, brettet ark og hengte opp alt sammen til slutt. Det var voksduk på bordet og saueskinnsfell under rumpa. Så spiste vi tantes sveler med smør og sukker på. Vi gravde snøhuler, bygde snømann og sendte tomflasker gjennom tunneller og løyper fra pipa og ned.
Vi hadde påskeskirenn med hard konkurranse. En måtte tippe antall erter i et glass som hang på en grein, opp til slalombakken, ned til luftgeværsyting på ballonger, opp igjen, over hoppet og inn i mål! Vi hadde bål og heiarop, noen falt på hoppet, andre i slalombakken og Onkel var selvutnevnt skyteassistent og ladet geværet for de som ikke var vant med slikt.
Etterpå var det høytidelig premieutdeling, medaljer i både junior og seniorklassen og premier til alle! Ingen var tapere, det var bare noen som hadde skutt tre ballonger og unngått å falle i bakken, men selv om man ikke holdt seg på beina, hadde alle hatt det morsomt.

Det er så mange jeg savnet i påsken, noen var på andre steder eller var forhindret i å komme, men de jeg savner mest er de som aldri vil komme tilbake. Dere var ikke bare Faster og Onkel, søster og bror for Pappa, dere var forbilder, trygghet, glede, kreativitet og alt jeg kan huske er de gode stundene vi fikk sammen. Jeg elsket dere da, jeg elsker dere nå og jeg vil elske dere for alltid.